Jeg har funnet et nytt og spennende miljø. I går skulle jeg nemlig ta en kaffe med Chris etter et hyggelig slag kubb i parken. Mens jeg og Chris sitter på en løkka-kafé og venter på servering (noe vi aldri fikk og godt var det) får Chris en telefon fra sin venn Vidar, som spør om vi vil være med på tur for å se på en ugle i Elverum.
Joda, det kan vi vel, bestemmer vi oss for. Hjem og ta på strømpebukse og ekstra ullgenser, og snart blir vi plukket opp av Vidar og Wanja. Vel inne i bilen spør jeg hvor langt det er til Elverum. To timers kjøretur. Begynner nesten å angre, for hvor spennende kan denne ugla egentlig være, en dag hvor jeg kunne ha sydd med symaskinen eller jogget med Masja. Gjort er jo gjort, og vi er på veien, kan ikke snu nå.
Bilturen er hyggelig, vi snakker om hint og pist, og jeg begynner å få en fornemmelse av at denne ugla er en stor ting. Det viser seg at Lappugla er ytterst sjelden i våre trakter, og det å kunne
krysse denne ugla er en stor drøm som går i oppfyllelse for to av fire i bilen.
Det er mange folk som titter på fugler, derav navnet fugletittermiljøet. Det finnes nettsider der man skriver inn hvis man har sett en art som er uvanlig, og det er på en sånn nettside Wanja og Vidar har funnet ut at lappugla er sett ved Elverum. Det finnes også forskjellige typer fugletittere. Noen titter på alt, er interessert og fornøyde med den ene spurven etter den andre. Mens andre er opptatt av å krysse. For dem er det viktig å ha sett mange fugler. Har du sett fire hundre (forskjellige arter vel og merke) er du ganske høyt på strå i denne klubben. Men sjeldne fugler, som lappugla, teller også mye. Man lager livslister, årslister og månedslister.
Da vi kommer fram til skogsflekken på 100 x 200 meter der ugla er sett, parkerer vi bilen og går langs veien. Vi kommer forbi et hus med en gammel gubbe som prater litt med oss. Han skjønner jo at vi er ute etter ugla, siden vi går med kikkert på magen, men han kan fortelle oss at den fløy sin vei for et par timer siden, fordi en bergenser med telelinse jaget den. Han kan også fortelle oss at den er ganske sjelden, hvor stor den er og hvor stort vingespenn den har (som om ikke de fugletitterne jeg er sammen med har sittet og repetert dette i bilen hele kjøreturen)
Stemningen blir litt amper, har vi kjørt hele veien for å finne ut at en bergenser har vært dust nok til å jage ugla? Vi bestemmer oss for å ta en kopp kaffe i bilen og vente på skumringa som er et par timer unna.
Fugletittermiljøet handler ikke nødvendigvis om naturvern og fasinasjon for natur og trær og ville dyr. Det handler om å se fugler. Denne ugla er sett langs akkurat denne veien, og da kjører vi akkurat hit, med bilen fylt av teleskop ('skop hvis du er inne i miljøet) og kikkerter og kaffe, og venter på fuglen akkurat der den ble sett i går. Nåde den som vaser inne i skogen og jager ugla mens vi venter!
Alt som flyr blir observert, og jeg når å se en grønn sissik og to korsnebb.
Skumringa nærmer seg, og antallet fuglekikkere øker. Vi snakker med noen som har leid campinghytte i nærheten, og noen som har sett ugla flere dager på rad. Vi venter, småprater og står på rad og rekke med skopene innstilt på spotter hvor ugla har blitt sett før. Det nærmer seg kveld og stupmørke, og det virker som om ugla har tenkt å bli borte. Vi snakker litt med de andre kikkerne (alle, bortsett fra meg og Wanja er menn), småfryser og er på nippet til å gi opp da noen blinker med billysene 300 meter opp i veien. Stemningen blir euforisk. Har de sett ugla der oppe. Øynene til Vidar, Wanja og Chris begynner å lyse. Her er det bare å ta beina fatt og småspringe så stille som mulig lenger opp i gata.
Og der sitter den. Pent på utstilling på en strømstolpe. 30-40 meter fra veien, der 20 entusiastiske fuglekikkere har stilt opp skop og står med telelinsene klare. Wanja må gi Chris en klem når vi alle har fått sett den gjennom skopet, og lykkerusen brer seg etterhvert som alle får sett den.
Og den er vakker. Jeg skjønner greia med å kjøre i to timer for å se denne skapningen. Den sitter på stolpen i en ti minutter, ser etter smågnagere og virker helt uanfektet av disse menneskene som holder på å komme i buksa fordi de har sett en ugle.
På vei ned fra Elverum kommer det som kanskje er viktigst for Chris, nemlig å ringe fugletitterkompisene og fortelle hva de har gått glipp av. Noen er like entusiastiske som oss, gratulerer med kryssene og planlegger å dra opp til Elverum i løpet av de neste dagene. Andre, som ser på påskefjell og i andre land, holder på å dø fordi en nybegynner (meg) kan krysse lappugla som fugl nummer tre. Når de har ventet i 15 år på å krysse denne fuglen.
Det er tydeligvis store greier jeg har vært med på, og jeg må innrømme at jeg syns det var gøy. Selv om litt mer skogstrasking hadde vært på sin plass for å gjøre det til en skikkelig tur av det gamle slaget.
(Pappa og bror Esben ble ikke imponert over at jeg har sett lappugla, i og med at den er særs vanlig i Finnmark. Det skal jo da nevnes at den ikke har vært observert på Østlandet siden 1989. Og har dere sett en lappugle kanskje? Hæ?)
Masja er nå i Hammerfest uten meg. Der skal hun henge med bestemoren sin, som er veldig fornøyd med å få låne lillebarnet i 6 uker. Hun har fått ny seng, og redningsvest så hun kan sitte foran i kajaken når bestemoren padler på tur. Det går sikkert helt fint, men jeg må innrømme at det var med tungt hjerte jeg forlot henne i morges. Det blir litt deilig og da, å ha fri.
Dette er en geysir. På islandsk er det bare en geysir som heter Geysir, men i alle andre land omtales selve naturfenomenet som en geysir. Det er visst det eneste islandske ordet som er eksportert.
Far Blix og Esben hadde gutterom og drakk øl og så på fotball om kveldene. Dette er Far Blix.
Dette er Esben, min storebror.
Gullfoss. En foss på Island. Den fineste visstnok. Den skulle egentlig legges i rør, men så var det en dame som redda den, og hun har derfor fått sin egen byste ved fossen.
Gullfoss. Her spurte mamma om vi skulle springe om kapp, og da jeg vant (ikke så merkelig i og med at hun er 50 og jeg 21) ble hun litt snurt.
Far Blix og Esben ved Gullfoss.
Husene er av bølgeblikk. Og ellers ligner det veldig på Tromsø. Kanskje litt høyere trær i hagene i Reykjavik? Fint vårvær var det iallefall.
Vi kjørte mye bil og så på steder. Den ene dagen stoppa vi på KFC til min store forargelse. De andre nøt måltidet. Esben og Far Blix.
Mamma og pomfritten.
Kjempekult utsnitt av en fin plakat som hang ved KFC. KFC'en lå i et veikryss som jeg ikke husker navnet på.
Alle husene på Island er laget av bølgeblikk. Nesten alle iallefall.
Fine ender og fin dam foran rådhuset i Reykjavik.
Pass deg for det varme vannet. Og den kalde sneen.
Fant dette klistremerket på en bil på selveste kvinnedagen. Klarer ikke å skjønne om det er ironisk eller ikke.
Dette, som du sikkert ser, er varmt vann som pipler opp fra bakken.
Mamma og Far Blix ser på varme kilder.
Dampen stiger fra de varme kildene, og det lukter svovel.
hører visst sammen. Her er svensken.
Og her er Masja, gnidd inn i lusemiddel, sittende i badekaret. Nå stikker jeg fra svensken, bikkja og skabben og drar til Island.
"Kjære Anna. Har du det bra? Håper det :) Var syk i dag, og bestemte meg for å lese gjennom alle Pondus-blarne og ta kopi av alle hundestripene, så du kan få litt erfaring om hvordan andre hundeeiere har det! Håper Masja er litt smartere og flinkere enn dyrene her. Hils alle jeg kjenner (noe som blir lett for deg)
Vet ikke om Masja er så mye smartere Sigurd, hun sitter bare under bordet og bjeffer. Men tusen takk for gaven, den var kjempekul!
Danska hold sæ helst i barnebakken, eller inne i hytta der dæm drikk kakao og slarve...
